Jeg var bare å lese en humoristisk debatt om en musikk-forumet om temaet "kunstmusikk" versus "underholdningsmusikk". Jeg sier det var "humoristiske" fordi jeg alltid moret av vissheten om at noen mennesker har i sine meninger om hva funksjonen av musikk bør være og hvordan det skal høres.
Flere av deres argumenter jeg har hørt i årevis, for eksempel: de fleste pop "musikere" ikke har noen vesentlig musikalsk trening. Ordet "musikere" ble faktisk satt i anførselstegn, som om spørsmålet om folk som skrive og framføre popmusikk er faktisk musikere. Ganske utrolig. Dette minner meg om et intervju jeg en gang leste med flott film komponisten Jerry Goldsmith. Han var nedverdigende annen film komponist fordi at komponisten ikke kunne lese noter.
Nå jeg faktisk har enorm respekt og beundring for verk av Jerry Goldsmith. Men også han falt i fellen med å plassere en verdi dom på en musiker basert på personens musikalske opplæring.
Jeg har lest i årevis at Paul McCartney ikke kan lese noter. Har det påvirket noens glede av hans utrolige melodiske gaver, vokale talenter, og instrumentale ferdigheter? Er Sir Paul musiker eller bare en "musiker?" Jeg kan garantere deg at ett hundre år fra nå, vil Paul McCartneys musikk bli like elsket som Jerry Goldsmiths musikk (om ikke mer).
I ovennevnte musikken forum, var et nytt konsept som ble hevdet at "underholdningsmusikk" gjør ikke du tror, mens "kunstmusikk" gjør. Jeg kan ikke snakke for noen andre, men når jeg vil tenke, jeg leste en bok av Platon. Jeg velger å lytte til musikk i de spenn av tiden når jeg ikke vil lese en bok. Musikk er først og fremst en sanselig opplevelse. Hvis du trenger intellektuell stimulering under lystbetont øyeblikkene, som bare taler til dine behov, ingen andres. (Det er ingenting galt med disse behovene, men de er dine behov alene).
Vitenskapen har nylig oppdaget at vi ikke opplever musikk i bare én del av hjernen vår. Vi opplever det i reseptorer i hele hjernen vår. Forskere tror at en del av hjernen kan oppleve den rytmiske elementer av musikk, mens en annen del av hjernen opplever banen. Vi vet fra vår egen livserfaring at folks hjerner assimilere den samme informasjonen forskjellig. Hvordan ellers kan man forklare folks varierende meninger om mat, kunst og selv politikk? Våre individuelle hjernen ledninger kan forklare hvorfor tungt rytmisk musikk kan appellere til noen mens rikt melodisk musikk kan appellere til andre.
Så, for å klassifisere musikk som enten "kunst" eller "underholdning" er rett og slett absurd. Vi er alle kablet annerledes og alle våre valg i livet reflektere dette. Noen folk veldig cerebral av natur, andre er mye mer sensuelle, og atter andre er en kombinasjon av begge. Musikk er ikke en konkurranse, og folk trenger å motstå fristelsen til å gjøre det om til ett. (Med mindre konkurranser er så viktig for deg).
comments } {4 kommentarer}
Jeg pleide å være "uber"-Music Snob av all tid. KLASSISK kun musikk var viktig for meg - selv om jeg gjorde godtgjørelser for Broadway Show musikk og film bakgrunnsmusikk, (som var mest på den klassiske stilen uansett.)
Hva har ombestemt meg? Watching "The Partridge Family"! Ingen tuller! I en episode, har David Cassidy rollefigur, Keith Partridge, (en rockemusiker), en super-forelsket i en vakker klassisk musiker. Han prøver selv å skrive sin egen konsert, i klassisk stil. Siden dette er IKKE hvor hans talenter løgn, er hans "concerto" the worst-klingende og komponert i historien. Så går han tilbake til sin egen type musikk .... I løpet av de siste scenene er Partridge Family gir en konsert i den stilen de gjør best. I publikum, er Keith klassisk musiker kjæresten sittende ved siden av læreren sin. "Det musikk," sier hun, "er så enkle!" "Kanskje", svarer hun professor. "Men det gjør folk HAPPY ... og det er hva musikk er ment å gjøre!"
Jeg liker klassisk musikk - og Broadway Show musikk og film bakgrunnsmusikk. Men jeg ser nå poesi av Beatles, gleden-i-frihet Elvis Presley musikk, hjertet og sjelen som er så ekte i Country Music, og glad forlate i Latin Music. Og omtrent alle andre slags musikk, også!
Gregorian Chant eller Hip-Hop .... Dersom det gjør folk glad, så det er min type musikk, nå!
Hei Alexandra,
Jeg kunne ikke vært mer enig med konklusjonen din. Jeg er veldig glad for at du har kraftig utvidet din musikalske horisont.
- Gary
For min del jeg ikke kan se hvordan man liker klassisk musikk utelukkende som en form for intellektuell oppfyllelse ... Og noen ganger jeg har fortsatt reminisenser av mine tidligere nag seriell musikk, aleatorisk musikk, ting som appellerer til det rasjonelle sinn, men ofte forsøkte å gjøre så uten hensyn til de emosjonelle natur musikk, ved å gjøre det fremmedgjørende offentlig og ødelegge klassiske musikkens plass i den populære verden ... Men klassisk musikk er fortsatt levende og sparker, og brukes fremdeles i dag, selv om skjult bak gardiner av kinematografi eller andre visuelle medier av den typen ... Kanskje fordi det også treffer følelser og genererer magefølelse rett på flekken.
Den ble brukt til å generere følelser av ærefrykt i filmer som Jurassic Park, følelser av kjærlighet i Spiderman, følelser av fortvilelse i Empire Strikes Back. Alle disse eksemplene speiler de symfonisk tonedikt som forsøkte å gjøre det samme i en epoke da levende bilder var fortsatt ikke-eksisterende. Jeg ville ikke kvalifisere den som ren intellektuell tilfredsstillelse i å kunne kontrast det aspektet med pop musikk, langt fra det!
I den forstand kan klassisk musikk være så pop som man kan få. Min gjetning er at snobberiet av de få i kraft innen den klassiske musikken verden har bidratt til separasjon sin fra det offentlige sinnet.
Jeg vil si at klassisk musikk har potensial til å appellere til alle så mye som pop musikk. Sistnevnte bruker en blanding av musikk med språk, poesi, en følelse av personlighet væskende fra sangerens munn, som alle kombinere å generere følelser. Hvis vi tar en poplåt og vi fjerne alle disse delene, ville det trolig appellere til måten mindre folk enn det ville med dem.
Samme for klassisk. Kanskje det virker intellektuell til flertallet uten hjelp av støttende medier som elementene nevnt ovenfor, men det ville synes at det store flertallet som ville vanligvis ignorere denne typen musikk får sterkt følelsesmessig involvert da at musikk er supplert med et intuitivt visuell og verbal medium, slik som å klargjøre sitt formål, som i filmer.
Forhåpentligvis en dag dette vil bli anerkjent, og da ville det være balanse, forsoning, og ingen ville se "pop" musikk eller "klassisk" musikk lenger. Hva en drøm dette ville bli!
Hei Epichorns,
Meget gjennomtenkte kommentarer og godt skrevet. Det alltid overrasker meg at estetisk nytelse er ikke tiltaket med som alle bestemmer verdien av et kunstnerisk skapelse. Og det forundrer meg enda mer at noen mennesker hevder å være den autoritet på hva som er estetisk tiltalende.
Dessverre er alt dette en funksjon av menneskelig atferd. Noen mennesker er ikke trygg nok på sine egne meninger og de ser til andre å fortelle dem om noe er bra eller ikke. Kritikere gjør et levende ut av dette. La oss nå se på kunstens rolle og musikk takknemlighet klasser. Det er ingenting galt med å lære interessante fakta fra disse klassene, og du vil sikkert bli utsatt for kunstverk som du vanligvis ikke ville bli utsatt for. De er alle store ting. Men du bør ikke trenge en annen person til å fortelle deg hva musikk og kunst bør du liker. Lytt til musikk og se på kunsten selv. Hvis du liker det, det er bra. Perioden.
Og som jeg nevnte tidligere, andre mennesker føler behov for å bestemme for deg, hva er bra eller dårlig musikk. Så det er egentlig opp til oss å eksponere oss selv til alle kreativitet som er rundt oss, og til å bestemme selv hva vi liker.
- Gary
Kommentarer på denne oppføringen er stengt.